zwei kulturerlebnisse
Jeg fikk en skravlete melding etter klokken 22 tirsdag kveld, fra en kamerat. Alle vet jo hva det betyr, men denne gangen handlet det mer om at jeg skulle faa oppleve et av Ole Eivinds store yndlingsband, et av konseptene jeg er blitt tutet örene fulle av i fire aar.
Innholdet var blant annet:
«Jeg misunner deg til biter. Og om jeg trodde på slikt ville jeg si at jeg vil være åndelig tilstede, noe du kan late som, om det gjør din konsertopplevelse ytterligere bisarr.»
Saa lystig dro jeg med meg to stakkarer paa konsert med Leningrad Cowboys. Gärningene ompa-rocket vilt i halvannen time, og det var en opplevelse aa faa se dem med tysk publikum. Hele omraadet luktet ganske stramt av gjär (jeg tror det var kombinasjonen av mengder öl, svette og regnvär som gjorde det), og allsangen var ekte umusikalske harry-folk verdige. Selve bandet kjederöyket og drakk flere öl paa scenen, en gang kom en tjukkas sprettende ut i aaletrang elvis-drakt, for senere aa ankomme «naken», trommesettet var formet som en raanerbil og ikke minst maatte man elske de to damene som kun var med for aa se deilige ut.
Man kan si det var et stort sprang i kulturopplevelser da vi igaar ankom Schauspielhaus for aa se Nora, den tyske oversettelsen av Et Dukkehjem. God var forestillingen ikke, men det virkelige sjokkerende opplevelsen fikk vi ikke för slutten, da Nora i stedet for aa forlate Helmer valgte aa bli. Jeg gikk nesten helt i spinn, og avslörte nok for de andre her nede at jeg er litt mer norsknerd enn hva godt er. Jeg freste i sikkert én time etterpaa, og utviklet et större og större hat for oppsetningen jo mer tid som gikk. Det var garantert ikke bra for blodtrykket mitt.
