kvalm av glede
Jeg blir alltid litt svimmel og kvalm når ambulanser uler forbi. Når jeg går hjem fra en engangsgrilling i Frognerparken og er sommerbrun og lykkelig, slynges jeg plutselig tilbake til 13. april 2006 av lyden av sirener. Jeg er sommerbrun og lykkelig og kan falle om i krampegråt på sengen fordi jeg ikke kan fortelle ham om det.
Jeg kan hate mine nye venner fordi han ikke fikk møte dem. Jeg kan hate gode eksamensresultater fordi han aldri fikk høre om dem. Jeg kan hate biler som er litt trege med å flytte seg av veien for ambulanser, fordi jeg kan verdien av sekunder. Jeg kan hate leiligheten jeg bor i, konsertene jeg deltar i, artiklene jeg har på trykk og komplimentene jeg får.
Men fra da av
har den ene veggen vært slått ut av livet mitt.
Kloden snor seg som før mellom årstidene
og virrer rundt sin egen akse hvert døgn
med en ekvatorfart på 1670 km i timen.
Jeg sitter her ennå og klamrer meg fast.
Men det er ikke så spennende
å kjøre karusell mer.
Når jeg snur meg for å fortelle hvor gøy det er,
er det ingen der.
(fra Kolbein Falkeids «Veggen». Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen.)
