ein sommer ist ein schnuckri Ding
– Livet, tenkte jeg på en så klisjéfylt måte man bare kan tenke når man er enogtyve og har sommerferie, – kan ikke bli bedre.
Tanken var ikke, til tross for sin litt ufyselige selvgodhet, helt fjern. Jeg lå ved Oslofjorden med en varm Tuborg i den ene hånden, saltsmak i håret og en mørkerød rygg som luktet av engangsgrill og patetiske forsøk på solkrem. Magen min var full av snodige mønstre fordi jeg lå på et takkete underlag med kun et håndkle mellom, det kravlet en edderkopp over meg og jeg hadde allerede glemt hva samtalen jeg var en del av handlet om. Det rant saltvann ut av nesen min, etter at jeg gjentatte ganger hadde forsøkt å ta fire saltomortaler i vannet uten å holde for nesen og tydeligvis hadde lagret en saltvannsreserve i lillehjernen etsted. Det blødde og svidde fra under den neststørste tåen, bikinien flagget og en atomkrig kunne ikke fått hevet meg fra den utstrakte og idylliske posisjonen visavis containerhavnen utenfor Oslo (takk skarru ha).
– Livet, tenkte jeg en halvannentimes erfaring senere, – kunne visst bli bedre. Det var da det ble laget verdens beste sjokoladecookies fra bunnen av på et kjøkken som så ut som et tetrisspill, hvor brikkene ikke forsvant selv om man dekket arealet tett i tett med detaljer. Under stuebordet lå hybelkaniner på størrelse med de små suppehundene hele Majorstuen er dekket av, og vi hadde ikke nok sittemøblement nok til alle, men likefullt spilte vi Fantasi til krampa (og trøttheten!) tok oss.
I dag er første gang jeg er hjemme alene i mer enn en halvtime i strekk uten å sove i den tiden på nesten en uke. Jeg har det så bra for tiden at jeg blir helt uspiselig.
