aksjon ole
Man tager ett uskyldig offer med faste arbeidstider, som bor på studenthybel og ikke låser rommet når han er ute.
Man tager én organisator med mobiltelefon og entusiasme hun kan dele ut på hele befolkningen.
Man tager én tilhørende nabo med gulrotkake og vilje og evne til å slippe oss inn.
Man tager én judas, som kommer i kontakt med nevnte nabo.
Man tager ett godt antall fotfolk.
Dermed har man en kjempeplan. I flere uker har vi gått og rottet oss sammen for å ta Ole. Ja, vi har vært riktig slu og ondskapsfulle og planleggende, og ved hjelp av mange faktorer (arbeidstider, tilgjengelig nabo, ingen eksamener), ble tidspunktet satt til klokken 15 i dag. Dette var beskjeden som gikk ut til deler av fotfolket, som stort sett bare har ligget på bakvakt en hel uke:
I morgen går lenge planlagte Aksjon Ole av stabelen. Vi skal forvandle hybelen hans til et jenterom.
Møt opp utenfor Bjølsen Studentby klokken 15 i morgen. Ta med Barbiesengetøy, Wendy-plakater, tl-klubb-bøker, tamponger, boyband-cder, rosa pynteputer, alle utgavene av HENNE, og hva du ellers måtte ha i hende.
Om du ikke besitter noe av dette (pinlig, altså), så kan man likefullt møte opp, for vi trenger folk for at dette skal gå fort og smertefritt, og dessuten bli ganske hyggelig.
Det vil selvfølgelig bli tatt med kamera.
Og det kan jo hende vi gjør noe sosialt i ettertid, som å sitte et sted og le av Ole.
naziorganisator storrusten.
Marit, Sigurd, Thomas, Espen, Anna Katharina, Madeleine.
Så i dag klokken 15.06 trippet syv «gode venner» av Ole inn på rommet hans, gravde seg ned i rotet og begynte en lynaksjon som varte i nøyaktig 45 minutter. Ut med tykke, alvorlige bøker (eh, javel), og inn med små rosa bøker, duftlys, a1-plakater over hele rommet og bind på badet. Nytt rosa sengetøy, Hello Kitty-effekter på sofaen og Diddl-tapetsering, jentevorspiel-cd i hyllene og fluffy skoledagbøker.
15.53 satte Espen det skjulte videokameraet på record i et hjørne av rommet, og vi pilte over til en annen venn i naboblokken. Med nesene klistret til ruten satt vi og ventet spent på at han skulle komme hjem. 16.29 så vi ham gå inn. Vi pep, hylte og hvinte av fryd, og danset seiersdanser mens vi krysset fingrene for at røkelsen ikke hadde satt fyr på stedet i mellomtiden.
16.38 ringte telefonen min. Om jeg hadde vært inne på Oles rom? – Nei, det kunne jeg selvfølgelig ikke huske å ha vært. Vi skjønte at han trodde på min stammende forklaring da han ikke klarte å beskrive hva som hadde skjedd, han skulle sende en mms. Etter jublende mottak toget vi over til riktig hybel og traff en noget forvirret Ole.
Men nok om oss. Vi har selvfølgelig bilder å dele. Du kan se rapport også hos Iversen og Thomas, Og ikke minst har vi årets beste videokameraopptak. Tro meg, dette vil gjøre deg gladere enn du trodde du kunne bli.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=bZHBWvfN2qM]
Det var så bra at da alle vennene hans stod i gangen og gråt av latter da vi så reaksjonen på teip, kom pedagogdatteren frem i meg: «Vi ler ikke av deg, Ole, vi ler med deg!»
