diktere i natten
Jeg trasker rundt og får lite ut av dagene. Jeg leser Agnar Mykle og kjenner at livet mitt gir mening igjen, jeg har kjøtt i fryseren og føler meg ganske voksen, og jeg oppdaterer facebook så ofte at jeg tror jeg snart blir skjeløyd. En av de tingene jeg kan gjøre når jeg er i slikt humør, er å skrive dikt i kladdebøkene mine midt på natten, og anse dem for å være mesterverk. Dette er et slikt et, som i utgangspunktet ekspanderte til noe sånt som femten takter i syvende strofe, men jeg skrellet vekk såpass mange at det kan finnes anslag til rytme.
Og ja, grunnen til at jeg dikter på nynorsk, er fordi bokmål er så fantastisk inadekvat når det kommer til ord som rimer på «tiara».
…
Stadig vekk går eg i vilske
Lar meg bry av hat og ilske
Sit i stua, berre glor
manglar tiltak, saknar ord.
Eg kan verte reint fortvila
Får’kje sova, men treng hvila
TV-en står på altfor høgt
Tida snegler altfor snøggt.
Med ballkjole og ein tiara
let eg mine sorger fara
Mairegn gjer meg deprimert
Men det har eg kamuflert.
