argh
Dette er en typisk ting jeg kan irritere meg over i minuttvis:
Jeg bor for meg selv uten bil. Jeg liker å spise mat. Ergo – jeg kan slepe med meg relativt tunge remaposer i majorstugatene. Det er rett og slett ikke noe alternativ å ikke bære skuldrene av ledd, for da sulter jeg i hjel, og det er stort sett noe jeg holder meg for god til.
Det samme gjelder forsjempel i bandsammenheng. Jeg bærer forsterkere, sceneelementer, stortrommer og monitorer, og til tross for at jeg får tre centimeter ekstra armlengde, så gjør jeg det, for det er jo ingen andre der.
Men så kan vi i en sosial sammenheng gå på butikken og kjøpe en potetgullpose og dipmix, og da må kameraten på død og liv bære. Posen kan veie mindre enn mobiltelefonen min, men ekte gentlemenn kan jo ikke la det skje likevel. (Og jeg er velsignet med mange gentlemannskamerater!)
Så hvorfor irriterer jeg meg, egentlig? Jeg mistenker at det er irritasjon over at jeg irriterer meg. For det er jo hyggelig at han tar den lette posen, men hvor er han når jeg bærer Pippis hest og tolv matroser?
Jeg tror jeg trenger en tøffelkjæreste. Eventuelt en slave. Og i en slik stressperiode som jeg er i nå, er jeg sannelig ikke helt sikker på hva som står øverst på ønskelisten.
