festivalminne
Jeg stod midt i Bogstadveien med håret til alle kanter, en pipende mobiltelefon i venstre hånd og en veske på halv fem i den andre. Det var bare 24 minutter igjen av lunsjpausen min, og jeg kunne se for meg bedre alternativer til lunsjpausebruk enn å speide over solbrillemaskerte brunkrem-berter på jakt etter lunsjavtalen min som hadde rotet seg bort.
23 minutter igjen, og etter å ha utelukkende stått bak disken i fem timer denne lørdagsformiddagen de arrangerte Markedsdag, var bena mine ganske møre, og jeg lengtet etter å sette meg ned.
Det hjalp heller ikke at jeg kvelden før hadde vært våken og fuktig alt for lenge, ei heller at jeg umiddelbart etter jobb skulle videre på neste avtale. PMS-en som hadde meldt sin ankomst dagen før hadde nå for alvor begynt kalaset for hjernecellene mine, og bekymringsrynken gjorde meg ikke akkurat smashing.
Sulten var jeg også.
Det var da den unge og optimistiske mannen kom bort til meg med flyeren sin:
DU ser du som du trenger en festival!
sa han og stakk Øyafestival-reklame i hånden min.
Jeg kjente litt på smerten fra gnagsåret på venstre fot.
Du sier ikke det!
svarte jeg bitende ironisk, sendte bitre tanker i retning Postvesenet som rotet bort Øyapasset mitt i fjor, tenkte på at den beste festivalen jeg noensinne har vært på arrangerte jeg selv og så veivet jeg med begge armer til lunsjavtalen min jeg så komme gående. «Festival meg midt i ryggen,» tenkte jeg, i det jeg kastet flyeren i nærmeste søppelkasse. «Jeg skal ha mat!»
