truserøsk og nesten-slekt
Jeg er sendt i eksil til Bærum. Men det er egentlig ikke så ille som det høres ut som, har nokas-ranere klart det før, skal sannelig ikke jeg være dårligere. Dessuten har jeg, i tillegg til 600 siders æsjphilpensum jeg prøver å pløye meg gjennom, SingStar Anthems. Og siden mamma er i komitemøter hele uken, og lillesøsteren jeg passer er på skolen, er det ikke grenser for hvor høyt jeg kan synge. Hunden er tilogmed i kennel, så i det store og hele har jeg en enorm frihet.
Helgen har ellers vært hyggelig. Fredag traff jeg Vidar for første gang, og litt usikker på hva man gir i 27-årsgave til menn man egentlig ikke kjenner, endte jeg opp med en elektronisk såpeboblepistol, noe enhver husholdning med respekt for seg selv trenger. Vidar hadde SingStar og GuitarHero, flygel og litt lite potetgull (eller hva, frøken Skavlan?), men mange hyggelige venner, og jeg var ikke seng før rundt tre. Så dro jeg på jobb klokken åtte. Det var ikke så bra.
Dagens blogger-rykte er forresten at tidligere nevnte frøken Skavlan og jeg er nesten i slekt. Vi deler grandtante! Det er like mye i slekt som Asshild og Gunn Samantha var, så vi føler vi har mye å leve opp til.
Men den virkelige suksessen hadde jeg fredag ettermiddag. Jeg stresset halve byen rundt for å handle ting og fikse ting, men det gikk ikke helt etter planen, og jeg ble amper, sint og gretten på hele verden. I denne tilstanden buste jeg inn i garderoben på Domus Athletica for å få ut litt aggresjon på svømming. Siden jeg allerede hadde dårlig tid, rev jeg av meg klærne litt fortere enn kroppen rakk og reagere, og plutselig hadde jeg tråkket i trusekanten slik at hele driten røk fra ende til annen.
Og jeg er ikke en sånn som går med ekstra truser i vesken. Jeg forsøkte å ringe hjem for å få en av samboerne til å komme med undertøy på jobben (ja, for selvfølgelig hadde jeg altfor dårlig tid), men ingen tok telefonen. Siden jeg visste at jeg ikke rakk innom h&m-butikken i Bogstadveien, så jeg for meg fire timer på jobb gående kommando, med et quisling-skjørt som har en uheldig måte å stadig blåse opp på. Dette var til jeg kom på at dagligvarebutikker! halleluja, dagligvarebutikker selger slike ting!
Så dermed reddet Prix dagen.
Kanskje er det noen som ikke legger ut slike historier på nettet. Kanskje er det noen som har vett nok til å ikke fortelle dem på åpen gate til venninner mens man jobber, slik at mennene som tilfeldigvis står bak sperrer opp øynene. Eller forteller det til flere på en fest hvor man ikke kjenner noen.
Vel, det er ikke meg. Beklager den, altså.
