pennedrap
Madeleine og jeg har alltid vært på en hyggelig bølgelengde, helt siden vi plukket henne opp fra internett og flyttet sammen med henne.
Dette var altså bakgrunnshistorien.
I går kveld kom jeg ganske sent hjem til en tom leilighet, dumpet ned i sofaen og skrek. Jeg hylte virkelig. For på bordet foran meg lå en av fiberpennene mine, med korken av. Trass i trøtthet spratt jeg opp igjen, klikket på korken, og tok et par dype åndedrag for å ikke få hjerteinfarkt. Det var til og med en av favorittfargene mine – den mellomblå pennen!
Som en hvilkensomhelst annen Nancy Drew sporet jeg opp synderen, ved å sjekke poengskjemaet den stakkars pennen hadde ligget oppå. Ingen tvil. Det var Madeleine, som etter å ha vunnet Below Fifteen hadde latt den ligge der og tørke inn, mens hun selv dro ut på vift.
Jeg tok det opp med henne da hun hadde kommet hjem, mens vi stod på badet og pusset tennene.
Kristin: Du, det er noe jeg må si deg. Jeg ble ganske sint på deg tidligere i dag.
Madeleine: Åh?
Kristin: Ja. Du hadde… latt en av fiberpennene mine ligge i stuen uten kork.
Heldigvis reagerte hun som en god venn skal, men frykt og beven, og oppriktig respekt for at penner skal ha korken på. Hun var gjennomført lei seg. Vi hadde en meningsfylt samtale om verdien av gode penner, hun tilbød seg å servere meg kake på sengen som erstatning, men jeg avfeide det fordi jeg skjønte at hun forstod hvilken helligbrøde hun hadde begått.
Å bo i kollektiv handler om samarbeid. Vi er ganske gode på det punktet. Det, og sjokoladeis.
