ida: n. oculomotorius
Ida har vært en relativt latent gjesteblogger i det siste.
Jeg burde vel begynne med den vanlige ”men det har bare skjedd SÅ mye og jeg har vært SÅ opptatt og HAR bare IKKE hatt tid”- greia. Det er (i hvert fall denne gangen) ikke sant. Jeg har i grunn vært særdeles lite produktiv i det siste. Det er i grunn ganske krise.
Det er faktisk ikke en myte – medisinere er veldig opphengt i lesing. Og ikke bare vår egen. Alle er opptatt av hvordan du leser, hvilke bøker, og i ikke minst – hvor mye. Tusjer du bare? Eller tar du notater i tillegg? Er du på alle forelesninger? Leser du i helgene allerede nå?
Dessuten handler det meste i livet om lesesal.
Det høres kanskje litt i meste laget nørd ut, men lesesalen er stedet å se og bli sett. I hvert fall på preklinikken i Bergen (vi har faktisk kjøleskap på lesesalen.) Selv synes jeg det minner uhyggelig mye om en catwalk: alle ser opp når du kommer inn – «Å jaså, du kommer først nå, ja…» Hva har du på deg? Hvor mange bøker drar du på? Har du vært sleip og ordnet deg fast plass? (Det vil si at du har vært frekk nok til å la bøkene dine stå igjen på plassen over natten selv om det ikke er lov – gjerne tekoppen, brødkniven og makrellitomaten også.) Hvem tar du pause med i dag?
Lesesalen på Haukeland har dessuten sin egen lille samfunnsordning. Nærmest døra sitter de som bare skal sitte en times tid – gjerne klinikere som har litt dødtid mellom vaktene. Lengst inne sitter de mest ihuga leserne som ikke orker all forstyrrelsen fra folk som går frem og tilbake. De har gjerne teppe og ørepropper. I midten sitter det vi (på skikkelig ungdomsskolevis) kaller den ”kule” gjengen. For på medisin er det veldig kult å lese mye. De sitter med peak-jakker og rosa overtrekkspenner, og iPoden godt dyttet inn i øret. Utveksler gjerne lange fnis mellom kapitlene. Bibelbeltet er den gladkristne gjengen (for øvrig godt representert på medisinstudiet, og i legeyrket for øvrig). De sitter sånn midt i salen og kikker opp og vinker til alle som kommer og går. De henger ofte opp bilder og post it lapper i forskjellige farger rundt på plassene sine, og skriver små oppmuntrende beskjeder i notatene dine hvis du er uheldig og er på do når de går for dagen.
Til slutt er det en legendarisk karakter som stort sett bor i tredje etasje på Haukeland. Kremteren. Omdiskutert og myteomspunnet, kjent for alle kull. Sitter vanligvis rundt de som har eksamen først og derfor er mest stresset. Kommer med brunstige kremtelyder ca én gang hvert tredje minutt. Ikke ofte nok til å bli en tikkende klokke som kan tunes ut, men ofte nok til å lage gnagsår i øret.
Jeg (tror i hvert fall selv at jeg) faller litt utenom. Jeg trasker aldri inn før 10 om formiddagen og har aldri mindre en halvannen times lunsj. Men for all del, jeg leser masse jeg også. Det høres jo litt ut som jeg prøver meg på en spansk en, der alle andre løper rundt og er blå i fjeset, og jeg står og observerer litt lattermildt fra et hjørne. Sannheten er vel at vi er litt for mange flinke piker på ett sted. Der gjør vi vårt beste for å psyke de andre ut fordi vi er (og har sannsynligvis alltid vært) veldig redde for ikke å strekke til.
