ida: processus coracoideus
Jeg har i mange år visst hva jeg skulle finne opp hvis jeg skulle finne opp noe.
Det ene er en væske på sprayboks som man kan spraye på overflater man vil gjøre klebrige. Høres kanskje ikke så nyttig ut, men bare tenk alle problemene det ville løst – (jeg nevner i fleng) det partiet i trappen som alle alltid glir på, brettet du bruker til å bære kaffekoppen fra kjøkkenet til kjæresten din i senga hver morgenen (for det gjør du vel?), men som alltid er farlig nær ved å sende koppen seilende ned i din bedre halvdels skalle, eller den veskestroppen som alltid glir av skulderen din.
Det andre jeg skulle funnet opp er en dingsebums som kan finne igjen alle tingene jeg mister to eller tre ganger daglig (i stad måtte B, som jeg bor sammen med, ringe mobilen min for andre gang i dag mens jeg lette etter den – jeg fant den selvsagt oppi den ene joggeskoen min). Det er et apparat bestående av en sentral som er tilknyttet flere små subenheter, alle på størrelse med et lite klistremerke. Disse små subenhetene kan man feste på alt som er viktig – pass, lommebok, bilnøkler, mobil, ungene osv. Hvis noen av disse vesentlighetene kommer bort fra deg, kan du trykke på en knapp på sentralen som får den lille subenheten til å ule (jeg har lest litt mye om plasmaproteiner idag, tror jeg, derfor bruker jeg ordet subenhet ukristelig mye på en helt vanlig onsdag.) Dermed er det bare å følge lyden når bilnøklene er på avveie.
Ellers kan jeg meddele at det har sine fordeler å ha foreldre som bor i utlandet. I går spurte f.eks. Mamma meg om det var noe jeg ønsket meg fra Islamabad. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det. Hva ønsker man seg fra Islamabad? Har noen peiling? I følge Pappa er det visst små luer og skjegg det går i der nede, sånn i hovedsak.
Men nå må jeg ned og henge opp grisehoder på Torgallmenningen, så vi får skremt bort alle muslimene.
