dansefeber
Sånn aller først: Mitt optimistiske nynorskbrev til Geir Ellingsrud er blitt nominert til ukens beste post på Sonitus. Det er gøy med konkurranser, og vil du være med å bestemme, kan du stemme her.
En helt normal middag rundt det storrustne kjøkkenbord.
Stillheten råder. Alle store og små rustner er konsentrert på å få i seg mest mulig taco på kortest mulig tid.
Storrusten ser seg rundt, og tenker at nå er det faktisk mulighet å få en lydhør forsamling: Jeg er blitt bandleder i tensing, da.
Lillerusten: Bandleder?
Mamma: Men så bra, da!
Storrusten: Ja. Også har jeg… fått ansvaret for fellesdansen.
Tre stk storrustner spruter solo ut gjennom nesen.
Knøtterusten: Hva slags mennesker er egentlig dette?
Lillerusten: Brukte de deg til jobben for å være sikre på at alle ville klare trinnene?
Mamma: Det er vel kanskje ikke det du er best på?
Lillerusten: De må jo ha drukket.
Knøtterusten: Var det INGEN andre der?
Stillhet igjen. Lavmælt fnising fra flere kanter.
Storrusten: Dere vet, noen snakker om støttende familier.
Mamma: Erm, ja. Noen gjør visst det.
Lillerusten: Det er bare det at jeg husker hvordan du pleier å stå og danse med teknikerne. Bakerst. Og slite.
Ny stillhet.
Mamma: Det er egentlig rart med det. Hvordan danseevnene er blitt så ujevnt fordelt mellom dere.
Storrusten: Takk.
Mamma: Nei, men tenk på det. Det er jo faktisk ganske underlig!
