gamle venninner på kafé
– Hva skjedde egentlig med den arkeologdrømmen din?
– Jeg innså at jobben ikke helt var det jeg forestilte meg.
– Du tuller.
– Nei, ingen nazier å drepe, ingen gamle minnesmerker å ødelegge, ingen pisk å svinge, bare sitte på et kontor hele dagen…
– Ikke drepe noen nazier? Men det kunne blitt så fine julebrev. Mine julebrev kommer jo til å bli så dølle, jeg trenger venner som deg som er ute i bushen.
– Kjære alle sammen. Så er et nytt år gått. Det var litt slitsomt da CIA tok alle gjenstandene jeg fant og la dem i en trekasse, men det problemet er nå fikset. Beklager blodspruten over brevet, dere vet, det er slikt som skjer…
– Ja, er det ikke slik drømmejulebrevet ditt skulle sett ut?
– Neinei. Det skulle vært adressert fra romskipet Serenity, på nye tokter i verdensrommet.
– Hah. Det kommer til å se bra ut. Jeg skriver ting som «Og barna klarer seg fortsatt fint på skolen. Alt er vel, og nå har vi kjøpt en liten hytte på fjellet.» Og så kommer det fra deg: «Hei. Siden sist har vi reist til Persephone, jeg har klint med kapteinen i alle rom på skipet…»
– Kapteinen?
– Ja, noen må du da kline med?
– Da ville jeg heller klint med Jayne.
– Eller du kunne klint med en kjekk blindpassasjer.
– Nei, jeg ville klint med Jayne.
– Jane? Er ikke det… en jente?
– Nei. Det er en Mann.
– Da så.
– Ville du ikke likt meg om det hadde vært en jente?
– Joa, det ville bare vært litt grunnvollristende for meg.
– Så du ville fortsatt vært venner med meg?
– I’d still be here. Year after year…
– Because you’re dear to me?
– Jepp.
– Du begynner å bli god på sangtittelreferanser.
– Takk. Jeg har da kjent deg en stund.
