kristin tar tak i seg selv
Jeg fikk etpar kommentarer for at jeg i dag hadde på meg bukse. Etter to timers søvn dro jeg opplagt (?) og våken (??) på æsjphil-forelesning iført collegegenser og mætsjende blå ringer under øynene, mens jeg håpet at ingen oppdaget at ånden min kunne drept barn og små dyr.
Forelesningen foregikk delvis i våken tilstand, men med notater som
En slik fullkommenhet vil ikke narre oss – og derfor må den ytre verden eksistere.
(OG HER SOVNET JEG IGJEN)
Forstå verden ut fra seg selv (bevissthetslæren)
Har en geometrisk tankegang
Utstrekningens substans – virkeligheten. Detåvære en del
(BORTE VEKK IGJEN)
tror jeg at eksamen kommer til å gå strålende.
Heldigvis har jeg gode venner på Blindern som vet å ta vare på meg i pausene mellom forelesningene, så vi hadde en lengre Frederikke-lunsj hvor jeg stort sett forholdt meg tilkoblet.
Deretter bare det rett på seminar, noe som vanligvis er drepen, men i dag var det ikke grenser for hvor sakte den klokken gikk. I andre halvdel sovnet jeg halvveis skjult av sidemannen, og våknet i rykk og napp med minutters mellomrom. På slutten av timen informerte seminarleder om at stensilene vi hadde fått utlevert skulle leveres tilbake. Jeg snøftet. For på baksiden hadde vi skrevet:
Utrolig. Jeg har sovet så å si hele timen, og likevel går tiden UBEGRIPELIG sakte.
Hvordan klarer folk å følge med?
De tar piller.
elendige mennesker, altså.
Dagens ungdom. Pføy.
