en overraskende saklig bloggpost fra denne kanten

mandag, juli 03, 2006 01:05.

Når man surfer i blogger finner man mye bra, og i kveld leste jeg Børges siste innlegg; "Holder du fast ved et klassisk bibelsk kvinnesyn?" og begynte på en kommentar, men gikk fort over i egen blogg grunnet lengden. For å ta kortversjonen av hans innlegg: Børge har lest på homofili.com, og reagerer naturlig nok med motvilje mot disse konservative kristne som sprer budskapet om at homofili er synd. Det er mye som kan sies om denne saken, men siden jeg nå ønsker å kverulere, prøver jeg nå å få frem flere nyanser enn at det er "homofile mot kristenfolket". Det må (før folk mistolker alt jeg skriver og jeg mottar trusselbrev) presiseres at jeg ikke tror homofili er en sykdom som kan helbredes. Jeg tror at kjønn, legning og rase har noe å si for hvordan du er som prest, slik personlige erfaringer betyr noe for alle jobber man utfører, men dette er jo også positivt og heldigvis - heldigvis! - har mennesker forskjellig ståsted og kan komme med det de har. Og dette synet er jeg ikke alene om å ha. Jeg har vokst opp i et kristent hjem hvor jeg er blitt oppdratt til at alle mennesker er like (nerden i meg må selvfølgelig henvise til et bibelvers hos Paulus: Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus (Gal 3,28)), og på alle leire og sammenkomster med ulike kristne har jeg stort sett truffet rasjonelle mennesker som ikke henger seg opp i om folk liker Oda eller Ola. Men jeg har også hatt særdeles interessante diskusjoner med folk som er mot homofili, og noe av det beste jeg har hørt, fikk jeg høre en sen natt av en meget klok pike: "Jeg tror at homofili er en synd. Men også å jukse på prøver, å baksnakke, å stjele, og ingen andre synder er slik at Gud ikke kan tilgi. Hvorfor skal vi henge oss opp i akkurat denne synden?" Med andre ord; hvem er vi til å kaste den første sten? Særlig i Gamletestamentet står det flere ganger ramset opp mer eller mindre absurde synder (alle bør lese 3 Mos 15 om mugg på klær), men det står i Nytestamentet at Jesus kom for å gjøre opp for alle synder. ALLE synder. Og dærsken, etter syndefallet i Edens have og arvesynden som følge av epleknaskingen er vi alle syndere. "For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at HVER den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." OK, så noe skurrer stygt her. Her prediker jeg frelse og forsoning til den store gullmedalje, men det er jo likevel et faktum at mange kristne mener homofile kan ryke og reise. Ulike meninger har vi jo lov å ha, og (til tross for at det noen ganger skulle være ønskelig) kan man aldri tvinge noen til å skifte mening. Ytringsfriheten sørger for at man stort sett også har lov til å spre meningene, selvom materiale som dette sårer og krenker utrolig mange mennesker. Debatten om Stortinget bør bryte inn i dette tilfellet velger jeg å la ligge i denne diskusjonen; det er så mange andre punkter jeg vil trekke frem: "Homoene er liksom kristenfolkets siste halmstrå. Om de ikke greier å samle seg i kirkene lenger, kan de i det minste prøve å rotte seg sammen mot homoene på Internett, ikke sant? I dag er Norge praktisk talt avkristnet. Det er fordi folk assosierer kristendom med overgrep og maktmisbruk." Jeg håper jeg allerede har avkreftet myten om "kristenfolket" som en homogen gruppe som alle ønsker å brenne homofile på bålet. Jeg skulle ønske jeg kunne trekke frem alle de positive opplevelsene SÅ mange mennesker har i kirkesamfunnene i Norge, (guri, denne bloggposten kunne blitt gudsjammerlig lang om jeg ikke la bånd på meg selv) men er det virkelig bare kristne som står for stigmatisering homofile? De blir godt hørt, selvfølgelig, de har jo GUD i ryggen - men homohets finnes da også utenfor kristen-Norge. Det gjør dessverre også rasisme, stigmatisering av tjukke, Bærumshat og mange andre unødvendige "annerledes-enn-meg"-følelser, likefullt som det finnes hos kristne. Selv fikk jeg i tiende klasse høre av en som da hadde blitt en god venninne: "Åh, Kristin, jeg er så lei meg for at vi mobbet og baksnakket deg sånn i åttende klasse for at du er kristen!" Jeg har vært eneste kristne i klassen i så mange år, og med briller og nerdetendenser ble jeg en super Brille-Jesus. Jeg prøver ikke nå å ufarliggjøre homohets og sammenligne mitt liv med det helvetet jeg vet at mange andre har gått gjennom av forskjellige årsaker, men også en slik stigmatisering av "kristenfolket" som her blir gjort kan gjøre at mange unge, kristne ikke står for det de faktisk tror og mener. (For ordens skyld: Børge omtaler homohetserne tidligere som "enkelte kristne miljøer") Men hvorfor kan da noen publisere homofili.com som oppfattes som ren mobbing hos mange og sårer og skader mer enn opphavsmennene sannsynligvis selv forstår? Uten å forsvare deres synspunkter vil jeg prøve å understreke at dette er noe de faktisk mener er riktig. De gjør ikke dette for å være kjipe med homofile - de gjør dette fordi de faktisk ønsker å ha alle med til paradis. Nå kan man selvfølgelig argumentere med at grunnlaget er riv ruskende galt, men husk at dette faktisk er noe de er oppvokst med og de aldri før de siste 10-15 årene har måttet sette spørsmålstegn ved. Det er ikke bare i kristen tradisjon at homofile har vært klassifisert som noe stygt, og det tar tid å forandre noe grunnleggende hos folk. Det er flott at noen står på frontene og kjemper for en raskere utvikling, men sett i kirkehistorisk perspektiv har liberaliseringen som har foregått de siste 30-40 årene gått i en rasende fart, og man kan som kjent ikke ommøblere Roma på én dag. Nå er det blitt sent på natt og du har kommet deg gjennom min hittil lengste bloggpost. Saklige kommentarer tar jeg gjerne i mot og jeg diskuterer gjerne (tro det eller ei, jeg har ikke fått sagt alt jeg mente i denne dødslange teksten), men kaller du meg homohater gidder jeg ikke høre på deg.